Gipsens historie

Gipsens historie

Hva er gips?

Gips er et mineral, som består av vannholdig kaliumsulfat CaSO4, 2H2O. Vanninnholdet er ca. 21%. Gips ble i hovedsak dannet under Perm og Trias ved inndampning av havvann som inneholder gips i forholdet 600:1. Gips brytes i gruver over store deler av verden. Malmen knuses, renses og oppvarmes til 150c slik at vanninnholdet reduseres til ca. 4% før den pakkes i sekker klar til bruk. Dette produktet er brent gips, CaSO4 , 1⁄2H2O. Gips har en svært utstrakt anvendelse, og på markedet finnes mer enn 500 forskjellige resepter på gips, for et hvert formål.

Det startet i Egypt

Vi kjenner til bruk av gips allerede 6000 år f.Kr.f. Da den siste arbeideren gikk ut av Keopspyramiden i år 2525 f.Kr.f. var gravkamrene pusset med gips. Fra Egypt spredte kunnskapen seg til det antikke Hellas. Grekerene gav stenen navnet Gypsos, “den kokte stenen”, som forteller oss at de kjente godt til prosessen med brenning av kalksten. I greske templer var det vanlig med gulv av hard gips tilsatt farvepigment. På søylene i Apollo–tempelet i Hellas kan vi fremdeles se rester av gipsdekor. Vitruvius, Julius Cæsars militæringeniør, beskriver i en av sine etterlatte skrifter gipsarbeider i tak som i teknikk og utførelse er praktisk talt identisk med slik det gjøres i dag. Med god hjelp fra Vitruvius` nøyaktige beskrivelser av materialer og teknikker i arbeider gjort omkring kr.f., klarte arkeologer å bevare uerstattelige arbeider utført i gips fra Pompeii, byen som ble utslettet av vulkanen Vesuv i år 79.

Romerriket

I sin voldsomme ekspansjon og ufattelige rikdom gav Romerriket gode vilkår for kostbare utsmykningsarbeider i gips. Greske idealer ble kopiert og videreutviklet. Arkitekturen gav mulighet for dekor og detaljerikdom i et hittil ukjent omfang, og gipsmakerfaget utviklet seg sterkt i teknisk nivå og utbredelse. Med Romerrikets fall og flytting av hovedstaden fra Roma til Konstantinopel forsvant så og si kunnskapen om gipsmakerfaget fra den vestlige verden i nær 1000 år. Derimot overlevde tradisjonen ved Romerrikets østligste grense, noe som har ført til rike tradisjoner med gipsornamentikk i den arabiske verden.

Europa

I middelalderens Europa ble gips kun benyttet som veggpuss, med særlig vekt på gipsens brannhemmende egenskaper. Etter brannen i London i 1212 dikterer kong John: “Alle hus langs Themsen og alle hus hvor det brygges eller bakes skal pusses med gips inne og ute til de er sikre for brann”. Den italienske maleren Cennini skriver i 1437 om å lage gipsavstøp av ansikter, nær opptil slik mange norske barn har vært med å gjøre det i formingstimene på skolen. Derimot skal man i følge Cennini, ved maskelegging på folk av høy rang blande gips i vann tilsatt rosenblader! Den godeste Cennini hadde nok en mer teoretisk enn praktisk kjennskap til gips. Det forstår vi ut i fra hans noe spektakulære beskrivelser av hvordan gjøre avstøp av hele menneskekroppen. ” La en naken mann innsmurt med fett stå oppreist i en boks som fylles med gips. La gipsen stivne og del formen med hammer og meisel slik du åpner en valnøtt. Trekk modellen ut av formen og vask ham, for huden vil være rød som en rose”. Eller hva med å lage et 30 cm. dypt basseng av smeltet voks på stuebordet ditt, før du kler av deg og hopper uti og blir der til voksen har stivnet. Også den signert Cennini. (illustrasjon)

Gipsens renessanse

Først på 1400–tallet opplever faget sin nye storhetstid i Europa, og i Italia ble det gjort fantastiske arbeider som i dag representerer noe av det ypperste innen gipsmakerfaget. Fra Italia spredte kunnskapen seg med utøvende håndverkere som reiste Europa rundt dit arbeid var å finne. På 1600–tallet begynte man i Frankrike og England å benytte gips som bygningsmateriale, og snart ble det vanlig med gipspuss ute og inne, samt gipsutsmykning av vegger og tak.

Stukkatur for de utvalgte

Vi skal være klar over at frem til 1850 ble all dekor modellert direkte i taket eller på veggene av gipsmakeren som i tillegg til å mestre et krevende håndverk også måtte ha kunstneriske kvaliteter. Dette var svært tidkrevende og kostbart arbeide som ble forbeholdt kirke, geistlighet og overklasse. Det er et tankekors at en av de viktigste forutsetningene for de praktfulle utsmykningsarbeidene i gips var et samfunn med stor forskjell mellom fattig og rik – mellom håndverker og oppdragsgiver. Da den danske dronning Sophie Magdalene lot bygge Hirschholm slott 1729–1732 kostet stukkaturarbeidene i Store sal alene 4150 riksdaler. Til sammenligning tjente en håndverker 100 riksdaler per år.

En ny tid

I 1850 kom de første fleksible støpeformene av gelatin. Dette gav en mulighet til gipsstøp med dype mønstre, eller overheng. De første formene av gelatin og lim kunne klare 10 – 15 utstøp og betydde en revolusjon av gipsmakerfaget. Tilgjengeligheten øket dramatisk og bygningsmessig utsmykning i gips ble rimeligere og langt mer utbredt enn tidligere.

Gipsmakerfaget i Norge

Oppfinnelsen med gelatinformer var den direkte foranledningen til at gipsmakerne ble flittig brukt under de omfattende byggearbeidene i Norge fra midten av 1800–tallet og frem til århundreskiftet. Alminnelige boliger ble utsmykket med takrosetter og lister i gips, som vel er den delen av faget folk flest kjenner til. Til Norge kom utenlandske håndverkere for å utføre gipsmakerarbeid, og i foreningspapirer fra denne tiden finner vi mange navn av italiensk opprinnelse. I møtet mellom nordisk tradisjon og sydeuropeisk lynne kan vi lese om tallrike arbeidskonflikter.

Påvirkning fra Tyskland

Nesten alle toneangivende norske arkitekter som virket frem til 1900 var utdannet i Berlin I Tyskland var de først ute med å sette faget i system, og fra Tyskland kunne norske entreprenører i forrige århundre bestille gipsdekor som katalogvare. Disse forholdene preger bybildet i Norge fremdeles, vi har en utpreget tysk tradisjon hva utsmykning av teglgårder angår, og gjør oss klart forskjellig fra gipsutsmykningen i f.eks. England. Gipsmakerfaget i Norge er et lite fag, men etter mange tiår med tilbakegang som en følge av etterkrigstidens byggeskikker opplever vi nå fornyet interesse og økt rekruttering til faget.