Det startet i Egypt
Vi kjenner til bruk av gips allerede 6000 år f.Kr.f. Da den siste arbeideren gikk ut av Keopspyramiden i år 2525 f.Kr.f. var gravkamrene pusset med gips. Fra Egypt spredte kunnskapen seg til det antikke Hellas. Grekerene gav stenen navnet Gypsos, «den kokte stenen», som forteller oss at de kjente godt til prosessen med brenning av kalksten. I greske templer var det vanlig med gulv av hard gips tilsatt farvepigment. På søylene i Apollo–tempelet i Hellas kan vi fremdeles se rester av gipsdekor. Vitruvius, Julius Cæsars militæringeniør, beskriver i en av sine etterlatte skrifter gipsarbeider i tak som i teknikk og utførelse er praktisk talt identisk med slik det gjøres i dag. Med god hjelp fra Vitruvius` nøyaktige beskrivelser av materialer og teknikker i arbeider gjort omkring kr.f., klarte arkeologer å bevare uerstattelige arbeider utført i gips fra Pompeii, byen som ble utslettet av vulkanen Vesuv i år 79.
Romerriket
I sin voldsomme ekspansjon og ufattelige rikdom gav Romerriket gode vilkår for kostbare utsmykningsarbeider i gips. Greske idealer ble kopiert og videreutviklet. Arkitekturen gav mulighet for dekor og detaljerikdom i et hittil ukjent omfang, og gipsmakerfaget utviklet seg sterkt i teknisk nivå og utbredelse. Med Romerrikets fall og flytting av hovedstaden fra Roma til Konstantinopel forsvant så og si kunnskapen om gipsmakerfaget fra den vestlige verden i nær 1000 år. Derimot overlevde tradisjonen ved Romerrikets østligste grense, noe som har ført til rike tradisjoner med gipsornamentikk i den arabiske verden.
Europa
I middelalderens Europa ble gips kun benyttet som veggpuss, med særlig vekt på gipsens brannhemmende egenskaper. Etter brannen i London i 1212 dikterer kong John: «Alle hus langs Themsen og alle hus hvor det brygges eller bakes skal pusses med gips inne og ute til de er sikre for brann». Den italienske maleren Cennini skriver i 1437 om å lage gipsavstøp av ansikter, nær opptil slik mange norske barn har vært med å gjøre det i formingstimene på skolen. Derimot skal man i følge Cennini, ved maskelegging på folk av høy rang blande gips i vann tilsatt rosenblader! Den godeste Cennini hadde nok en mer teoretisk enn praktisk kjennskap til gips. Det forstår vi ut i fra hans noe spektakulære beskrivelser av hvordan gjøre avstøp av hele menneskekroppen. » La en naken mann innsmurt med fett stå oppreist i en boks som fylles med gips. La gipsen stivne og del formen med hammer og meisel slik du åpner en valnøtt. Trekk modellen ut av formen og vask ham, for huden vil være rød som en rose». Eller hva med å lage et 30 cm. dypt basseng av smeltet voks på stuebordet ditt, før du kler av deg og hopper uti og blir der til voksen har stivnet. Også den signert Cennini. (illustrasjon)